• Triploid-prosjekt

Triploid fisk har et kromosomsett mer enn det som er normalt for arten og er steril. Det er mulig for oppdrettsnæringen og benytte seg av steril fisk for å begrense den genetiske påvirkningen fra rømt fisk.

Det har blitt gjort mange studier angående triploid og diploid atlanterhavslaks og hvilke forskjeller som finnes. Det er to fundamentale forskjeller mellom triploide og diploide arter; cellekjernen er større, og triploid fisk har en forstyrrelse på utviklingen av gonader (Benfey 1999, Fraser et al. 2012). Ettersom cellekjernen er økt for å gi plass til det økte antall kromosomer fører dette til en økning i cellevolum (Benfey 1999, Tiwary et. Al 2004). Det økte volumet kompenseres da med færre antall celler, slik at triploid og diploid fisk har likt utseende og størrelse. En konsekvens av denne økte cellestørrelsen er at funksjoner som utveksling av næringsstoffer og oksygen gjennom diffusjon blir negativt påvirket (Benfey 1999). Triploid fisk får slik større blodceller enn hva diploid fisk har, men har også et redusert antall blodceller. Hemoglobinmengden er høyere per celle hos triploid fisk. Hos triploid atlanterhavslaks er det rapportert lavere total hemoglobinmengde i forhold til diploid laks (Benfey og Sutterling 1984). Triploid laks bruker like mye oksygen som diploid laks (Lijalad og Powell 2009) og hemoglobinets bindingsevne er også lik (Sadler et al. 2000), men den totale hemoglobinmengden er altså lavere. Nyere studier har vist at triploid laks har større hjerte og lengre hjertekammer (Fraser et al. 2015). Dette resulterer i at hjertet ikke tåler like høye vanntemperaturer som hos diploid laks. Denne kombinasjonen av lavere evne til å transportere oksygen i blodet og dårligere hjertefunksjon ved høye vanntemperaturer er med på å forklare hvorfor triploid laks presterer dårligere når vanntemperaturene er høye (15 grader og oppover) og oksygenmetningen er tilsvarende lav.

Altimiras et al. 2002 undersøkte forskjell i metabolismen mellom triploid og diploid regnbueørret ved 14 og 18 grader. Ved 14 grader var forskjellen i metabolismen ikke nevneverdig. Når vanntemperaturen var over 18 grader var forskjellene signifikante. De triploide regnbueørretene hadde lavere metabolisme enn hva deres diploide søsken hadde ved høye temperaturer. Dette kan være med på å forklare lavere vekst ved høye vanntemperaturer. Atkims og Benfey 2007, utførte et lignende forsøk på laks og røye. Metabolismen ble målt på 12, 15 og 18 grader og sammenlignet med en kontrollgruppe med diploide søsken. Resultatene her viste også at både den triploide laksen og røya hadde høyere metabolisme ved lavere temperaturer og lavere metabolisme ved høyere temperaturer. Konklusjonen blir da at triploid laks har en lavere optimal temperatur for metabolismen enn hva diploid fisk har. Den optimale vekst- og trivselstemperaturen for triploid fisk er altså lavere enn for diploid fisk.

Stress hos laks forekommer ved en rekke operasjoner og miljømessige påvirkninger av nærmiljøet til laksen. Stress kan påvirke overlevelse, tilvekst, osmoseregulering og sårheling. Så langt har ikke forskning vist noe forskjell på stressnivå hos triploid og diploid laks etter opphold i merder hvor fisken har blitt jaget (Fraser et al. 2012). Det har heller ikke blitt påvist forskjeller mellom diploid og triploid laks etter transport og håndtering (Benfey og Biron 2000). Leggat et al. 2006, kunne ikke etter stresspåvirkning påvise forskjeller i kortisolnivå i blod eller cellulære stressmålinger for triploid og diploid fisk.

Sykdomsmottakeligheten for triploid laks er ikke forskjellig fra den hos diploid laks. Immunsystemets funksjoner knyttet til sykdomsbekjempelse er identiske og man har ikke målt nevneverdige forskjeller (Yamamoto og Iida 1995). Smitteforsøk med vibrio anguillarum (Hitrasyke) ble gjennomført i 2010 av Ching et al. og ingen forskjeller ble funnet. Dorson et al. kunne heller ikke i 1991 vise til noen forskjell i henhold til IHN og IPN. Det finnes uenighet i forskningen knyttet til mottakelighet for sykdommer og Langstone et al. 2001 mente at triploid laks hadde lavere immunforsvar mot bakterielle sykdommer.

Når det gjelder vekst har nyere studier tydelig vist at triploid fisk vokser bedre i ferskvann (Oppedal et al. 2002, Hansen et al. 2015, Leqlerq et al. 2011, Fraser et al. 2014). De samme forsøkene viste at triploid laks vokste dårligere i havet (Leclercq et al. 2011). Forskjellen mellom overlevelse er også varierende mellom triploid og diploid laks. Oppedal et al. 2002 viste til gode resultater for overlevelsen til triploid laks. Her var det ingen forskjell mellom diploid og triploid, men fisken ble oppdrettet i tanker på land under kontrollerte forsøk og forholdene var optimale hele tiden. Forskning gjennomført i utlandet har gjennomgående vist noe høyere dødelighet på triploid laks (O Flynn et al. 1997). Taylor et al. 2013 kunne vise til god overlevelse for den triploide laksen i et forsøk. Mange av forsøkene hvor triploid laks kommer dårligst ut tilvekst og overlevelsesmessig har blitt gjennomført på høye driftstemperaturer over 15 grader. Forsøk som viser bedre eller lik tilvekst og overlevelse på triploid materiale har alle vært utført på temperaturer under 16 grader og gode oksygennivåer.

Allerede ved tidlige studier ble det rapportert om økt andel av deformiteter hos triploid fisk sammenlignet med diploid fisk (Benfey et al. 1999). Det er rapportert om underkjevedeformiteter (Sutterlin et al. 1987, Sadler et al. 2001), ryggdeformiteter (Sadler et al. 2001, Fjelldal og Hansen 2010, Leclerq et al. 2011) og kortere gjellefilamenter (Sadler et al. 2001). Flere forsøk og studier gjennomført i perioden 2000-2010 viser at triploid fisk har større innslag av disse deformitetene enn diploid fisk i samme forsøk. Flere studier i samme periode har imidlertid vist at andelen deformiteter kan reduseres betydelig ved en økning av andelen fosfor i fôret (Fjelldal et al. 2009 og 2015) og det ble foreslått at det var under egginkubasjonen at deformitetene utviklet seg og at miljøet de ble klekket i hadde noe å si (Fjelldal og Hansen 2010). Fosfor er et næringsstoff som har mange viktige funksjoner for fisk. Både for utviklingen av bein, skjell og cellemembraner (Fjelldal et al. 2012). Det er viktig at nivået av fosfor i fôret er tilstrekkelig. For lavt innhold har vist seg å påvirke antallet skjelettdeformasjoner hos diploid laks negativt (Bæverfjord et al. 1998, Fjelldal et al. 2012). Anbefalt mengde fosfor i norsk lakseoppdrett er i dag 10g/kg for å sikre riktig vekst og unngå ryggdeformiteter (Fjelldal et al. 2012). Havforskningsinstituttet undersøkte i hvilken grad triploid laks unngikk deformiteter ved et økt nivå av fosfor i fôret. Erfaringene viste at ved 0,6% fosfor i fôret var de triploide laksene mer utsatt for deformiteter enn de diploide. Ble nivået økt til 1,2 % var forskjellene minimale (Hansen et al. 2014). Fjelldal et al. (2015) viste at triploid laks som fikk fôr med 1,63 % fosfor i fôret fikk andelen ryggdeformiteter redusert til samme nivå som hos diploid laks. I dag leverer flere oppdrettsselskaper eget laksefôr tilpasset triploid fisk.