ILA – Infeksiøs Lakseanemi

ILA  står for Infeksiøs Lakseanemi og er en alvorlig smittsom virussykdom som kun rammer laksefisk. Sykdommen er utbredt i de aller fleste land i verden som driver med oppdrett og får ofte store fiskevelferdsmessige følger for fiskegruppene som rammes og store økonomiske konsekvenser for eierne av disse fiskegruppene. I Norge får gjennomsnittlig 10 oppdrettslokaliteter utbrudd av denne sykdommen i året. Dødeligheten kan variere fra ubetydelig til massiv både på merdnivå og lokalitetsnivå. De siste ti årene har sykdommen opptrådt oftere i Nordland og Troms fylke enn i ander deler av landet. Basert på antall utbrudd i året og antall lokaliteter i drift er risikoen for å få ILA i Norge på rundt 2 %. For de tre nordligste fylkene i Norge ligger sannsynligheten for å få ILA rundt 7 % (tallmateriale: Fiskeridirektoratet 01.01.2015, 155 mill fisk i sjøen i de tre nordligste fylkene, forutsetning 1 mill fisk per lokalitet) når vi ser på de siste års utbrudd. Er en lokalitet i et område hvor det er svært tett mellom anleggene og et ILA-utbrudd finner sted, vil denne risikoen øke ytterligere.

Sykdommen er en blodåresykdom og det er celler på innsiden av blodårene i hele kroppen som rammes. De skadene som viruset forårsaker fører derfor til blødninger i de aller fleste organene i kroppen. Dette fører igjen til at fisken mister mye blod og derigjennom også de røde blodcellene som frakter oksygen til de forskjellige kroppsdelene. Fisk som rammes av denne sykdommen dør som regel i løpet av kort tid etter at infeksjonen har startet på grunn av sirkulasjonssvikt.

Sykdommen smitter mellom fisk i samme gruppe og mellom fisk på forskjellige oppdrettslokaliteter. Sykdommen regnes ikke som den mest smittsomme via vannmassene, men all historikk indikerer at smitte mellom fisk og lokaliteter er den viktigste årsaken til nye utbrudd av sykdommen. Det antas at viruset trenger hjelp for å flytte seg over større avstander i vannet og menneskelig aktivitet i samme område kan være viktig faktor i slike sammenhenger. Det er vist i forsøk at viruset også lar seg overføre fra syke foreldre til avkom men betydningen av denne måten å spre viruset på er fremdeles ukjent. Siden det ikke ser ut til at det finnes stasjonære lokale villfiskrelaterte smittereservoarer i sjøen kan dette indikere at ny smitte i nye områder kan ha et hyppigere utgangspunkt i smolt.

Det er kjent at deler av den norske oppdrettsmolten er bærer av et såkalt HPR0-virus. Dette viruset er i utgangspunktet ikke farlig for fisken og fører ikke til noe sykdom. Det som imidlertid ser ut til å skje er at dette viruset endrer seg gjennom en tilfeldig mutering under oppformering slik at vi får dannet et litt modifisert virus som har mistet noen gener. Dette viruset er et HPR-virus og det som vi på folkemunne kaller ILA-viruset i dag. Dette viruset er i stand til å utløse sykdommen ILA. Altså kan vi si at HPR0-viruset er utgangspunktet for ILA-viruset. Har du ikke dette HPR0-viruset i smolten din må du sannsynligvis få smitte fra en annen lokalitet med ILA-syk fisk eller fra utstyr, folk og båter som har vært i kontakt med ILA-syk fisk for å få sykdommen.

Det har i en rekke år vært stor faglig uenighet om ILA-viruset smitter vertikalt og om betydningen av HPR0 –viruset for nye utbrudd av sykdommen. De aller fleste utbrudd av ILA skyldes horisontal smitte (nærhet til anlegg med ILA, kontakt med utstyr, folk, båter som har vært i kontakt med ILA-syk fisk.) Årsaken til denne typen smittespredning ligger ofte i at det ikke er opprettet klare nok skiller mellom lokaliteter rent smittemessig. Det benyttes samme folk som operatører på flere lokaliteter, felles landbaser, felles utstyr, osv. Dette utgjør en klar risiko for spredning av smitte mellom lokaliteter og har ofte sammen med for sen utslakting av syk fisk vært hovedfaktorer for flere regionale epidemier av sykdommen. Ren smitte i sjø via vannstrømmer er mindre sannsynlig og skjer sannsynligvis kun på avstander kortere enn 5 km.

Når det gjelder nye utbrudd i nye geografiske områder er det klart mer sannsynlig at vertikal opprinnelse av HPR0 viruset er utgangspunktet for utbrudd av sykdommen. Dette utgangspunktet for smitte er kraftig underestimert av forvaltningen i dag etter MarinHelse sin oppfatning og burde blitt tillagt større betydning i bekjempelsen av sykdommen.

HPR0 viruset oppformeres når fisk er stresset og i slike perioder øker risikoen for en mutering av viruset og det farlige HPR-viruset oppstår. Dette vil da på sikt kunne utløse et ILA-utbrudd. Det skal sies at mange fiskegrupper er bærere av dette HPR0-viruset uten at de noen gang får ILA. Risikoen for å utvikle ILA på bakgrunn av en bærerstilling av HPR0-viruset er vanskelig å beregne, men man kan anta at desto mer stress og håndtering en fisk utsettes for i sjøvannsfasen desto mer øker sjansen for at et HPR-virus dannes og ILA kan utvikles.

Bilder

Navn:
Infeksiøs Lakseanemi
Agens:
HPR-virus, Fam. Orthomyxoviridae
Temperatur:
4-11 grader
Hvor i produksjonen og når på året:
Ofte på våren
Forebygging:
God smittehygiene og avstand til nabolokaliteter, Unngå HPR0 status på smolt
Smitteveier:
Vertikal hovedsakelig ved utbrudd i nye geografiske områder, horisontal ved mye nærkontakt
Behandling:
Ingen
Ytre tegn:
Utstående øyne, blødninger langs buken, skjellommeødem
Indre tegn:
Mørk lever,Punktformige blødninger i en rekke organer
Hovedkjennetegn:
Mørk lever, punktblødninger
Spesiell oppførsel:
Egentlig ikke, varierer fra enkeltsvimere til svært høy dødelighet

Andre innlegg du kanskje liker