Epiteliocystis

Gjellelidelser påfører norsk oppdrettsnæring betydelige tap hvert år. Sykdommen Proliferativ Gjellebetennelse (PGI), eller Epiteliocystis som den også kalles, er en av disse. Denne sykdommen har vært kjent siden 1980-tallet og tapene har vært størst i sjøfasen og geografisk har Sørvestlandet vært mest rammet. Så langt har man pekt på at denne sykdommen, som ofte opptrer om høsten, kan ha sammensatte og flere forskjellige årsaker. Både virus, bakterier og ulike parasitter er nevnt som mulige deltakere i denne sykdomsprosessen og den allmenne oppfatning blant forskere har vært at chlamydia-lignende bakterier var hovedårsaken til infeksjonen. Det har de siste årene blitt vist at det er en sammenheng mellom hvor PGI-syk en fisk er og antall innkapslede bakteriekolonier, såkalte epiteliocyster, i det beskyttende cellelaget rundt gjellene (epitelcellene). Desto flere slike blærer med bakterier det er i gjellevevet, jo sykere er fisken. Nyere forskning har vist at det er bakterien Candidatus Branchiomonas cysticola som er inne i disse cystene. Denne bakterien forekommer både i ferskvann og i sjøvann og er observert i en rekke fersk- og sjøvannsfisk. Undersøkelser gjort med pcr de siste årene har vist at Ca. Branchiomonas cysticola er svært vanlig hos all oppdrettslaks i sjø langs hele norskekysten. De fleste villaks er også bærere av denne bakterien og mange har store mengder av bakterien. Tilstedeværelse av Ca. B. cysticola er funnet i nyrevev hos ulike fiskearter og tyder på en mulig systemisk infeksjon. Sykdomsutbrudd med Epiteliocystis opptrer ofte ved økende vanntemperaturer i løpet av sommer og høst-månedene i sjøfasen og lave vanntemperaturer er vist å redusere mengden av Ca. B. cysticola i utbrudd.

I sjøvannsfasen har utbrudd med Epiteliocystis ofte funnet sted på sommer og høst ved høye vanntemperaturer. Rammet fisk står ofte inn mot notveggen og da gjerne mot hovedstrømretningen slik at mest mulig friskt og oksygenrikt vann kan strømme over de reduserte gjellenes overflate. Vi kaller dem ofte «notkikkere». Rammet fisk puster tungt og ofte og når man tar opp slik fisk finner man blasse gjeller med ofte tydelige makroskopiske forandringer. Fisk som dør av oksygenmangel har ofte litt utspilte gjellelokk og åpen munn.

Det siste året har kliniske utbrudd av Epiteliocystis med påfølgende påvisning av bakterien Ca. B. cysticola i resirkuleringsanlegg (RAS) i Norge vist en økende tendens. Bakterien er påvist i RAS med ferskvann og i RAS med sjøvannsinnblanding. Kartlegginger i disse anleggene har også vist at man finner bakterien i inntaksvann fra ferskvannskilder og at villfisk i inntaksvannet er bærere av bakterien. Utbruddene har ført til svært høy dødelighet fra liten yngel helt frem til utsettsfasen i RAS-anleggene og også etter sjøsetting hvor slik fisk har dødd i store antall. Det er gjelleforandringer som er dominerende i disse utbruddene og gjellene har vist seg å være av svært dårlig kvalitet.

De anleggene som har slitt med denne sykdommen det siste året spør seg nå hvordan man skal klare å håndtere en slik bakterie som tydeligvis utløser en kraftig gjellebetennelse med påfølgende høy dødelighet i et RAS-system i tillegg til at den påvirker smoltifiseringen negativt og reguleringen av elektrolytt- og væskebalansen. Det er ingen form for behandling mot denne sykdommen så langt og antibakterielle midler har lite effekt mot denne bakterien som gjemmer seg i cyster inne i cellene til fisken. Det gjøres nå en rekke felterfaringer med forskjellige måter å møte denne utfordringen på og noe godt svar på denne nye utfordringen i RAS –systemer er sannsynligvis ennå ikke funnet. For oss i MarinHelse AS, ser det ut til at vi i RAS systemer de siste årene møter på flere utfordringer knyttet til agens som trives godt og oppformeres i RAS-systemer når de først har kommet inn. Dette gjelder i første rekke bakteriesykdommene Yersiniose og Epiteliocystis, men vi ser heller ikke bort ifra at også virusene som forårsaker HSMB og CMS kan bli et problem i fremtiden samt HPR0 utgaven av ILA-viruset. Disse agensene trives og oppformeres svært godt i et RAS-system hvor man aldri har noen form for brakklegging over særlig lang tid samtidig som biofilteret er evigvarende. Vi er av den oppfatning at den eneste måten å løse disse utfordringene på fremover er å legge opp til et driftssystem som nullstiller den enorme floraen av bakterier, virus og parasitter som hoper seg opp i et biofilter med jevne mellomrom. Dette innebærer altså at man må fjerne all fisk, vaske ned RAS-avdelingen og fjerne all mikrobiologisk aktivitet i rørsystem og biofilter etter en viss frekvens. Hvor regelmessig dette bør gjøres skal være uvisst, men en screening av de mest aktuelle agens vil kunne si noe om frekvensbehovet av slike tiltak. Dette tiltaket må støttes opp av en grundig behandling av alt vann som kjøres inn på en RAS-avdeling om det måtte være seg sjøvann eller ferskvann. Noen anlegg kjører i dag tiltak på driftsvann for å redusere smittepresset i lukkede RAS-anlegg men noen klare konklusjoner om effekt og eventuelle negative ringvirkninger foreligger ennå ikke. Så langt ser det ikke ut til at biofilteret i seg selv klarer å holde de uønskede agensene i sjakk og da er et driftsopplegg med en regelmessig nullstilling av biofliteret og forekomsten av bakterier, virus og parasitter i rørsystemet nødvendig.

Konsekvensen ved å ha et driftsopplegg som ikke tar hensyn til denne oppformeringen av uønskede agens over tid er at all fisk som blir sluset gjennom det samme RAS-systemet må igjennom en mur av sykdomsfremkallende agens som den enten utvikler sykdom og dør av i RAS-anlegget eller tar med seg i bagasjen ut til sjøanlegget. Denne bagasjen har vist seg i en rekke tilfeller å føre til økt avgang i sjøfasen og prege sykdomsbildet og sykdomsutviklingen helt frem til slakt.

Klinikken til syk fisk i RAS anlegg er rimelig lik den i sjøfasen med bleke og slimete gjeller. Svak fisk blir ofte stiv hvis du tar den i en bøtte og mange dør før du rekker å få undersøkt den. Rammet fisk svimer i store tall og oppholder seg ofte nære vannspeilet i karene og når du tar opp dødfisk har de ofte bleke og slimete gjeller, åpen munn og utspilte gjellelokk.

Bilder

Andre innlegg du kanskje liker